Tuamotos

Takis, skipper på Pytheas på veg fra Nuku Hiva til Ahe.
Siden Katrin på Pytheas hadde problemer med ryggsmerter, ble jeg med henne og mannen Takis på den 3 dager lange seilturen til Tuamotos, de franske atollene. Guttene seilte Blackbird alene og fikk prøve seg med bare to om bord. De greidde seg som ventet utmerket. Den 21. april ankom vi Ahe med posisjon 14 grader 32 minutter syd, 146 grader 21 minutter vest. På denne koralløyen bor det ca 300 mennesker. De er kjent for dyrking av svarte perler og vi måtte selvfølgelig gjøre en handel på stedet. 34 grader i luften og ca 30 grader i vannet gjorde oppholdet svært varmt. 23. april feiret vi Arilds 26-årsdag med sjokoladekake bakt av Niels Andreas.
Etter at guttene hadde delt noen flasker sprit med de lokale ungdommene ble det prøving av dere spesielle kajakker med uteligger; svært lette farkoster som padles med en kanopaddelåre. Senere på kvelden ble vi med dem på fisking i lagunen og i løpet av noen få minutter hadde de fisket nok småfisk til et helt måltid. De ble nok litt skuffet da vi takket nei til å steke fisken om bord i Blackbird og spise sammen med dem. Samværet ble litt intenst for oss, siden deres pågåenhet var stor. 24. april seilte vi over til Manihi, en tur på under 20 nmil, for å plukke opp Peter. Han er mannskap på Bibi som ligger på Tahiti for småreparasjoner. Full fart på motoren inn gjennom åpningen i revet uten at vi greidde å flytte oss framover, gjorde at vi heiste genoaen og dermed ”snek” oss inn i atollen. Peter skal være om bord til vi kommer til Tahiti. Han ble med oss på nattseiling over til Rangiroa hvor vi ankom morgenen 26. april. Litt motstrøm i passasjen inn og til dels krappe bølger gjorde også denne innseilingen spennende. Her var det mange BWR-båter og hyggelige gjensyn selv om regnbygene kom tett på hverandre. Nydelig mat på det lokale hotellet med danseoppvisning av de innfødte.
Om ettermiddagen 29. april hilste vi farvel til Gipsy Moth i det de forlot Rangiroa med kurs for Tahiti. Dessverre kunne vi kl 19 motta melding om at de hadde gått på et rev like utenfor øyen. Heldigvis ble ingen skadet, men båten ble tatt av bølgene og løftet inn på grunnen hvor den ble påført en skade i siden av skroget. Vi møtte mannskapet, Linda, Kim, Charlie, Emanuel og Chris da de noen timer senere ble hentet av en redningsbåt. Antonia som var kaptein, ble igjen om bord for å passe på båt og utstyr. Vi forlot Rangiroa dagen etter og kunne ta bilder av Gipsy Moth der den lå på revet, godt over på siden. Etter en 35-timers tur for motor og så for seil kunne vi ankre opp på Tahiti i mørket. Etter flere dager i telt på stranden på Rangiroa kom Antonia til Tahiti 3. mai, oppspist av mygg, men ellers ved godt mot. En samlet BWR-flåte følte med henne og ønsket henne god tur hjem til England neste morgen.

Marquesas

Niels Andreas på tur gjennom regnskogen.
Kvelden 16. mars la vi ut fra Galapagos med kurs for Fransk Polynesia 3075 nmil unna. Etter all Cola-kjøpingen (420 Liter) og bunkring av diverse forsyninger i Equador, var det ikke mye som måtte handles inn på Galapagos. Med mindre enn 10 knops vind de første dagene, ble det motorgange mot sydvest. Vi håpet å kunne plukke opp passatvinden slik vi hørte at båtene foran oss gjorde. Det tok imidlertid 6 dager før vi fikk vind over 10 knop så framdriften var ikke så stor. Dessuten var stoffingen under båten så dårlig at skroget ble fullt av groe. Farten ble redusert med mer enn 1 knop pga dette. Ja, ja, tålmodighet er en dyd. Vi vurderte om vi skulle gå direkte til Nuku Hiva hvor BWR har support, eller om vi skulle ta vegen om Fatu Hiva hvor Tor Heyerdal bodde med sin kone Liv i et år fra 1936. Vi endte opp med å gå til Fatu Hiva og angrer det ikke. Like etter midnatt 8. april kunne vi ankre opp i en beskyttet bukt. Imidlertid gjorde vindkast på over 30 knop og diverse problemer med anker og vinsj sitt til at det ble en spesiell opplevelse. Jeg spurte en av de lokale om Tor Heyerdal og han visste godt om deres opphold. Stedet hvor Heyerdal hadde bodd var imidlertid vanskelig tilgjengelig og sannsynligvis helt gjengrodd etter 70 år.
Etter en gå/klatretur gjennom regnskogen på en time kom vi til et fossefall med bading i kulpen og hopp fra 15 meters høyde for Arild og Niels Andreas. Hyggelig tur sammen med mannskapet fra andre båter, bla Encore som vi har truffet flere ganger.
10. april kom vi til Nuku Hiva og gjensyn med andre BWR-båter.
Et restaurantbesk hvor vi ble sittende sammen med et fransk ektepar, hun sykepleier på det lokale sykehuset, endte med omvisning der noen dager senere og tilbud om jobb for meg. Det er mangel på sykepleiere og leger. Heldigvis kan jeg ikke noe særlig fransk og derfor var det ikke så veldig vanskelig å takke nei til jobbtilbudet. Men et 28 sengers sykehus, velutstyrt, med gravplass for morkakene i hagen hvor hønene holdt til sammen med pasientene og deres familier, dannet en ramme rundt forholdene som det kunne har vært morsomt å oppleve nærmere. Sykepleieren, Corinne og hennes mann Bernard, inviterte til middag hjemme hos dem om kvelden slik at vi sammen kunne drikke vinen jeg hadde med meg som takk for omvisningen. Mange velsmakende småretter ble servert til samtale om forholdene i Marquesas og den avslappete polynesiske holdningen til arbeidet og livet for øvrig. Interessant og svært hyggelig.
Avslutningen av oppholdet vårt på Nuku Hiva ble en tur til Daniels Bay. Besøk hos Daniel med utveksling av bananer og grapefrukt mot Blackbird-trøye og cap. Et fossefall på 350 meter, angivelig det 3. høyeste i verden, fant vi etter 1,5 timers tur i regnskogen. Selv om fossefallet ikke var synlig i fulle sin lengde, var turen gjennom jungelen spennende med en vegetasjon vi ikke har maken til hjemme.