I god bør seilte vi fra Martinique 24. januar med kurs for Los Roches, koralløyene på veg mot Bonair. Siden Pytheas ikke ville reise før dagen etter, ble det bare Paulina III vi seilte sammen med. Vi holdt tett sammen og ved en anledning den første natten var vi så nær hverandre at vi nesten kolliderte! Feilvurdering av avstanden i mørket fra vår side. Etter vel 2 døgn ankom vi Los Roches midt på natten. Paulina hadde underveis ombestemt seg og seilte direkte mot Bonair.
Neste morgen var det første vi hørte nyhetene at Fleur de Mer, en annen BWR-båt, hadde gått på et rev da de skulle reise fra Los Roches den sammen kvelden som vi ankom. I 30 knops vind ble båten kastet opp på revet og de greidde bare med store vanskeligheter å krabbe/svømme 60 meter til land og sikkerhet. Kystvakten som etter hvert kom til hjelp, forlot dem kl 3 om natten siden det var umulig å komme i land i mørket. Etter en kald og våt natt ble mannskapet på 6 hentet neste morgen. Litt sjokkert etter de dramatiske opplevelsene, men lettet over at ingen ble alvorlig skadet, kunne de gå i land neste formiddag. Vi møtte dem og var glade for at vi ikke var i deres sted. Båten ble totalt ødelagt og videre seiling var derfor ikke mulig. En rask retur til Frankrike ble resultatet. Grand Roche hvor vi var er en utrolig øy med tett bebyggelse, alle gatene var kun av sand og menneskene blide og hjelpsomme. Omgivelsene idylliske med palmer, blått hav og koraller. Skulle jeg noen gang ønske å ha noen rolige siste år av mitt liv kunne dette være et bra sted.
Vi kunne kvelden 28. januar seile den siste strekningen til Bonair hvor vi traff igjen flere BWR-båter. Nå ble det samseiling med Paulina III og Pytheas til San Blas og Kuna-indianerne. 3000 mennesker hvorav 2000 barn i bambushytter på en øy på størrelse med 2 fotballbaner. Hyggelige mennesker, men svært opptatte av å tjene penger på turistene med bla et forlangende på 1 dollar for hvert blide som ble tatt av dem. Derfor, ingen bilder av Kuna-indianere for meg.
