Marquesas

Niels Andreas på tur gjennom regnskogen.
Kvelden 16. mars la vi ut fra Galapagos med kurs for Fransk Polynesia 3075 nmil unna. Etter all Cola-kjøpingen (420 Liter) og bunkring av diverse forsyninger i Equador, var det ikke mye som måtte handles inn på Galapagos. Med mindre enn 10 knops vind de første dagene, ble det motorgange mot sydvest. Vi håpet å kunne plukke opp passatvinden slik vi hørte at båtene foran oss gjorde. Det tok imidlertid 6 dager før vi fikk vind over 10 knop så framdriften var ikke så stor. Dessuten var stoffingen under båten så dårlig at skroget ble fullt av groe. Farten ble redusert med mer enn 1 knop pga dette. Ja, ja, tålmodighet er en dyd. Vi vurderte om vi skulle gå direkte til Nuku Hiva hvor BWR har support, eller om vi skulle ta vegen om Fatu Hiva hvor Tor Heyerdal bodde med sin kone Liv i et år fra 1936. Vi endte opp med å gå til Fatu Hiva og angrer det ikke. Like etter midnatt 8. april kunne vi ankre opp i en beskyttet bukt. Imidlertid gjorde vindkast på over 30 knop og diverse problemer med anker og vinsj sitt til at det ble en spesiell opplevelse. Jeg spurte en av de lokale om Tor Heyerdal og han visste godt om deres opphold. Stedet hvor Heyerdal hadde bodd var imidlertid vanskelig tilgjengelig og sannsynligvis helt gjengrodd etter 70 år.
Etter en gå/klatretur gjennom regnskogen på en time kom vi til et fossefall med bading i kulpen og hopp fra 15 meters høyde for Arild og Niels Andreas. Hyggelig tur sammen med mannskapet fra andre båter, bla Encore som vi har truffet flere ganger.
10. april kom vi til Nuku Hiva og gjensyn med andre BWR-båter.
Et restaurantbesk hvor vi ble sittende sammen med et fransk ektepar, hun sykepleier på det lokale sykehuset, endte med omvisning der noen dager senere og tilbud om jobb for meg. Det er mangel på sykepleiere og leger. Heldigvis kan jeg ikke noe særlig fransk og derfor var det ikke så veldig vanskelig å takke nei til jobbtilbudet. Men et 28 sengers sykehus, velutstyrt, med gravplass for morkakene i hagen hvor hønene holdt til sammen med pasientene og deres familier, dannet en ramme rundt forholdene som det kunne har vært morsomt å oppleve nærmere. Sykepleieren, Corinne og hennes mann Bernard, inviterte til middag hjemme hos dem om kvelden slik at vi sammen kunne drikke vinen jeg hadde med meg som takk for omvisningen. Mange velsmakende småretter ble servert til samtale om forholdene i Marquesas og den avslappete polynesiske holdningen til arbeidet og livet for øvrig. Interessant og svært hyggelig.
Avslutningen av oppholdet vårt på Nuku Hiva ble en tur til Daniels Bay. Besøk hos Daniel med utveksling av bananer og grapefrukt mot Blackbird-trøye og cap. Et fossefall på 350 meter, angivelig det 3. høyeste i verden, fant vi etter 1,5 timers tur i regnskogen. Selv om fossefallet ikke var synlig i fulle sin lengde, var turen gjennom jungelen spennende med en vegetasjon vi ikke har maken til hjemme.